En kort fortelling om nisser, som ikke er ment å illustrere noe som helst annet enn intet.
Det var rett før jul, jeg hjalp mamma å lage serviettringnisser. Hodet er en trekule, bena fungerer som holder for servietten, de har små filtluer på. Min oppgave var å tegne fjes på nissene. To øyne, munn som peker oppover, evt. nese.

"Så blide de er", kommenterer mamma. Ja, de er blide, tenker jeg. Men hvorfor er de det? Alle nissene trenger ikke være glade. Jeg tegner nedovermunn på neste nisse.

Nissen som nekter å være blid, trekker seg ut av felleskapet og setter sin væren i parentes utenfor de andres blide felleskap. Dermed er den negasjonen av de andre. Og seg selv kan den karakterisere som 'hin annen' relatert til den gemene hop av de blide nisser. Det er på denne måten den menneskelige bevissthet har sitt opphav: Som negasjonen av det andre - som viljen og evnen til ikke. Og slik oppstår også individet, som den ene i relasjon til de mange. Derav utrykket 'intet'.

Dessverre lot ikke mamma seg imponere av den sure nissen. Jeg ble nødt til å gjøre den om til en blid nisse, ved å klusse over den opprinnelige sure munnen. Dette resulterte i at jeg endte opp med å ha laget den aller blideste nissen.